ringmurråte
En kollega av meg ga bekymret uttrykk for at vi ikke kan tenke på informasjonssikkerheten hele tiden. Det var nok et hint til at jeg er i overkant interessert i tematikken, men det det satt min oppmerksomhet mot dette problemet.
Vi ønsker jo ikke å bekymre oss over sikkerhet hele tiden. Det er ubehagelig å fokusere på trusler – vi gjør det helst bare når vi føler oss truet. Helst ønsker vi at sikkerheten er ivaretatt av noen andre (som vi stoler på).
Da jeg var liten hadde jeg hjemmet med foreldrene som garantere for min sikkerhet så lenge jeg var inne (ute var det selvfølgelig annerledes – der lurte alle slags store bøller). Etterhvert som jeg ble eldre og fikk utferdstrang, loffet jeg en del rundt i Europa, og opplevde varierende grad av trygghet.
Tilbakeskuende vil jeg si at de fleste stedene jeg var, følte jeg meg ganske trygg. Det var selvfølgelig unntak. Som f.eks. da jeg og mitt reisefølge overnattet under en busk i en park ved Seinen, og vi hørte noe vi oppfattet som pistolskudd like ved.
En av disse loffeturene foretok jeg alene. Og på denne turen tok jeg en ferje over Gibraltar fra Europa til Afrika. Der var jeg ikke lenge. Det jeg opplevde der virket så utrygt, at da jeg returnerte til Syd-Spania følte jeg meg trygg og "hjemme". Dette til tross for at Syd-Spania to dager tidligere hadde virket fremmed, lite gjestfritt og skummelt.
Poenget med dette er ikke å stemple visse geografiske steder som mer eller mindre sikre, men selve systemet som dannet seg i mitt ungdomshode, som ringer utenpå hverandre. Aller innerst (og tryggest) var mitt eget hjem. Så med økende utrygghet kom nærmiljøet, Østlandet, Nordvest-Europa, øvrige Europa og til slutt den skumle "resten av verden". Dette bildet har selvfølgelig endret seg siden – jeg ser ikke lenger slik på verden. Både jeg og verden har forandret seg mye siden den gangen.
I tidligere tider kunne en bymur sørge for at innbyggerne kunne tenke på mer produktive og hyggelige ting enn å måtte forsvare seg. På samme måte som ringene i mitt ungdomshode, kunne en by ha flere ringmurer utenpå hverandre. Jo lenger inn man var, desto høyre trygghet ville man kunne oppleve.
Vi som bor i Norge har lenge vært bortskjemt med et meget trygt miljø, innenfor mange ringmurer bestående av ulike samfunnstrukturer (alt fra slekt, familie, kultur og tradisjoner til politi, domstoler, demokrati, militært forsvar og internasjonale allianser) som nettopp har gitt de fleste av oss muligheten til å slippe å tenke på individuelle sikkerhetstiltak.
Nå er dette, slik jeg oppfatter det, i ferd med å endre seg. Med Internett har allverdens trusler sneket seg inn under radaren og inn bakdøra til teknologikåte og lykkelig uvitende nordboere, (som tolker min bekymring som betydelig overdrevet). Disse truslene forserer med lettet alle ringmurene og rammer gjerne rett inn i det jeg i mitt ungdomshode oppfattet som det tryggeste stedet: nemlig hjemmet. Er det gått råte i ringmurene som omgir oss?